Jenny-Marie Johnsen

Colourfield, Universary, Earthnet, Eiscat


Jenny-Marie Johnsen

Vardø 1960

Colourfield, 2010

Fotografi på plate, 180 x 87cm

SNN.0810

Naturen er ofte utgangspunkt for Jenny-Marie Johnsens arbeider. Gjennom bruk av farger forsøker hun å skape stemningsladede motiver som affiserer betrakterens opplevelse av verket. Hun kommenterer selv på hvilken måte naturen og farger påvirker henne: Når jeg betrakter naturen ser jeg den som om det var for første gang. Jeg fascineres av hvordan farger påvirker oss, og hvordan de påvirker hverandre.

I begynnelsen av sitt kunstneriske virke arbeidet Johnsen rent malerisk, men gikk etter hvert over til å arbeide med fotografi. Det er likevel de fundamentale maleriske problemstillingene som opptar henne. Digitalt fotografi gir meg spennende muligheter eksempelvis når det gjelder behandling av farge, sier hun, og poengterer at lys, farge og komposisjon står sentralt i hennes verker. Johnsen er ikke alene om å håndtere maleriske kategorier ved hjelp av fotografi. Piktorialismen på slutten av 1800-tallet er et tidlig eksempel på dette. For å skape et malerisk uttrykk kopierte fotografene, som betegnes som piktorialister, sine arbeider på papir med struktur. Slik kom deres fotografier til å likne akvareller. På den annen side er det slik at maleriet, helt siden fotografi var mulig, har tatt opp i seg undersøkelsen av det fotografiske mediet.

   I Colourfield får fotografi får fotografi bokstavelig talt møte maleri. Verket er satt sammen av tre deler. To fotografier viser landskaper fra området rundt Tromsø, mens et fotografi har ett temperamaleri som grunnlag. Verket er monetert slik at det enten kan henge vertikalt eller horisontalt. På tross av referansen til de konkrete landskapene løsriver verket seg delvis fra det håndgripelige. Spesielt når det henger horisontalt. I det ferdige fotografiet går den lyse morgenhimmelen over i varm tempera, som igjen avløses av en mørk kveldshimmel. Tittelen vektlegger fargenes betydning. Selv forteller Johnsen: Maleriet er integrert for å utdype stemningene og fargenes svingningsnivå. Det er som om kunstneren ved å blande maleri og fotografi søker det som hverken maleri eller fotografi alene kan fange – bevegelse og forandring. De store fargefeltene, og overgangen mellom disse får i denne sammenheng betydning. I Mark Rothkos store malerier er det som om fargene pulserer. Arbeidene søker på denne måten å absorbere betrakteren ved å skape en intim opplevelse. Colourfield legger tilrette for en liknende absorbsjon. I motsetning til Rothko trenger aldri abstraksjonen i verket forbi referansene til verden. Det er i stedet nettopp de konkrete landskapene som danner grunnlag for betraktningen. Slik skriver Johnsens arbeid seg inn i den delen av norsk kunsthistorie der landskapet har stått sentralt både som symbolsk og konkret størrelse.

     Jenny-Marie Johnsen er bosatt i Tromsø. Utdannelsen har hun fra Gerlseborgsskolan i Stockholm og Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. De siste årene har hun gjort flere store utsmykkingsoppdrag, blant annet ved Troll Forskningsstasjon i Antarktis og St. Olavs Hospital i Trondheim. Det store himmelrommet i nord opptar meg, sier kunstneren, som den siste tiden har vært inspirert av opplevelser hun har fått gjennom å delta på forskningstokt i regi av Norsk Polarinstitutt. Ved siden av sin kunstneriske praksis er Johnsen aktiv innenfor kunstpolitisk arbeid både på et regionalt og nasjonalt nivå, og hun arbeider blant annet som kunstnerisk konsulent for KORO – Kunst i offentlig rom.

 

Litteratur: Charles Harrison: ” Abstract Expressionism”, i Concepts of Modern Art: From Fauvism to Postmodernism, London 1974; Mary-Warner Marien: Photography: A Cultural History, London 2003; Hans Belting: ”Image, Medium, Body: A New Aproach to Iconology”, i Critical Inquiry, No.31, Chicago 2005.

 

Hanne Hammer Stien